Mitt første maraton og dette med tiden da….

La meg si det sånn, jeg har fått mange rare spørsmål om hvorfor jeg planla å løpe maraton…sikkert fordi denne nusselige kroppen ikke er ekstremt atletisk, men den har jo vært det en gang (hmmm…mer enn nå ihvertfall…). På et eller annet tidspunkt holder det ikke å ha vært aktiv i fotball og basket for 20-30 år siden…du har født noen unger, kjørt bil noen kilometer og spist noen kakestykker siden den gang. Så en ettermiddag leste jeg om FemiRoma-damene i DN. Damer som skulle til Roma å løpe maraton april 2014. Mange fantastiske damer, i alle former og fasonger, med Vibeke Bjerg i spissen. Noen mil utenfor komfortsonen møtte jeg opp på en av disse treningene, og Vibeke fikk oss til å føle at dette kunne vi få til. X-antall runder rundt Østensjøvannet (og den forbanna oppoverbakken…) senere, sto maraton i Roma for tur. 

Det ble ikke Roma den våren... ting skjedde som krevde et helt annet fokus, men samtidig er det jo viktig å ikke gi opp, så i løpet av høsten var jeg i gang igjen. September 2014 løp jeg mitt første halvmaraton i Oslo – ikke akkurat noen tid å skryte av (02:48 til dere som er opptatt av sånn), men for meg personlig en aldri så stor milepæl. 

Nytt år og nye muligheter i 2015. Jeg meldte meg på til å løpe maraton i Roma, IGJEN.... For ikke helt å falle av, tok jeg sjansen på en halvmaraton 3. januar 2015 i Tromsø. Det gikk ikke helt som forventet. Mye vind, snø og rim i barten for å si det sånn. Men en veldig fin og annerledes «naturopplevelse»  :) Planen om å ta husmor-gruppen bakerst gikk i vasken når det viste seg at 450 freske og løpeglade mennesker fra hele 30 nasjoner hadde reist ens ærend til Tromsø for å løpe PolarNight Halfmarthon. Kort fortalt var det ingen husmorgruppe. Jeg kom sist, hånd i hånd med ei dame fra USA som også var litt nedkjølt og betuttet. Men fullførte på 03:04 ihvertfall :-)…..tipper det ikke slår folk overende, men samma det. På ispigger langs fjorden med stiv bris i mot var det helt greit. Jeg gjør det jo ikke for noen andre - og jeg fullførte ihvertfall…

Det neste løpet skulle være maraton i Roma 7 uker senere. Men etter en liten «happening» på Oslo Gladiators brakk jeg overarmen tvers av rett og slett, så det ble ingen tur denne gangen heller. Løpetreningen etter rehabiliteringen var helt j…. seig. Nesten umulig å få i gang etter sommeren. Pyton faktisk. Høsten var tøff, men vinteren var VELDIG hyggelig med gode venner, mange hyggelige middager og rødvin. Ikke akkurat et veldig bra utgangspunkt…

Som alltid over snittet positiv lot jeg meg allikevel «lure» av Malin til å melde meg på maraton i Paris 3. april. Tross alt viktig å ha et mål, men etterhvert som datoen nærmet seg og jeg begynte å innse at dette ikke var noen god ide, hadde jeg to valg: Fullstendig panikk, avlyse igjen og ta min tredje avlyste maraton på samvittigheten. ELLER jeg kunne stille til start, gjøre det jeg klarte og deretter slutte å snakke om det….

Så jeg dro til Paris da, med fantastiske damer og fikk endelig delt rom med Malin! :-) Dagen før løpet var det regn og småkjølig, så vi skjønte ikke helt hvor værmeldingen om 17 varmegrader og sol neste dag skulle komme fra. Det regnet også natt til søndag, men søndag morgen var det strålende sol og varmt. Og stå på Champ Elysees med 57 000 mennesker gjør noe med nervene dine for å si det sånn….Når man står sånn er det bare godt å komme i gang, og jeg hadde jo en viss formening om at det kom til å bli en lang og ukomfortabel dag.

Sol og 20 varmegrader. Mennesker overalt, og mange som heiet langs gatene. Har aldri opplevd å få ropt «Courage madam Siri!» etter meg, men det var veldig fint … Brannmenn med vannslanger og løpere som løper under vanndusjen.... Men fy flate det var varmt i byen. Ble småkvalm og svimmel etter oppoverbakken og rundt 13 km. Jeg hadde jo planlagt å fullføre, så da var det bare å roe ned litt….det samme hadde Kimberley fra USA tenkt, så hun lurte på om vi kunne løpe sammen (da hadde vi holdt følge en stund). Hun var like høy som meg og løp som en ballerina, hun var så tynn og grasiøs at jeg ble litt forfjamset når hun mente at sånne som «oss» kanskje ikke var bygd for å løpe så langt, siden vi var så høye…haha….. Heiaropene hadde nå endret seg til «go go Norway and US!!» (da først skjønte jeg at nasjonaliteten også sto på startnummeret mitt). Etter noen km begynte Kimberley å klage over hovne knær og varmen. Et eller sted i den nedoverbakken rundt 17, 18 km forsvant hun ut til høyre og inn i et førstehjelpstelt for å få teipet knærne. Jeg så ikke mer til henne dessverre….Men på grunn av varmen falt mange som fluer, så enten er jeg flink til å drikke vann eller jævlig flink til å løpe sakte (muligens begge deler...).

På 20 km sto supporter-gjengen min; Ann-Helen og Ingrid! Ble så glad! Og selv om jeg ikke lå først i tet hadde jeg fortsatt folk bak meg, og Ann-Helen mente dette var mer enn bra nok tid, hvis jeg bare kunne holde den stabil de neste 20 km……ehe………

Mellom 24-29 km gikk løypa langs Seinen, samt ut og inn av noen tunneler. Småkvalm og svimmel innimellom, vondt i foten, men ikke så aller verst i humøret. Glissent med folk og man tar jo hintet når musikk-bandet pakker sammen. Nesten ingen vannflasker og frukt igjen…. Sånn er det når du er utrent og ikke ligger i tet. Heldigvis hadde jeg gitt beskjed til Ann-Helen om at jeg muligens trengte vann ved 30 km - og der sto de! :-) Englene!! Ann-Helen var veldig optimist, og mente jeg kanskje kunne klare dette på 05:50…det hadde jo vært konge. Men da var det jo tross alt 12 km igjen….Snille som de var slo de følge hele veien inn. Ikke at jeg løp så fort da…jeg gikk mest….hadde så j…vondt i foten og prøvde desp å bytte mellom å gå fort og jogge, i håp om at musklene ikke skulle stivne. Funket vel bare sånn halvveis. En liten stund. 

Rundt 34 km var jeg møkksur og klagde som bare det. Vondt overalt. Søte Ann-Helen prøvde å snakke om masse annet og stilte meg masse spørsmål jeg overhodet ikke husker noe av…..Rundt 38 km var jeg kvalm og uvel og ikke så opptatt av hvor lite det var igjen….den siste parken ble jo faen meg ALDRI ferdig…

På 39 km sprakk vannblemmen under foten (fy f...!) og deretter MÅTTE jeg på do (sorry, jeg er ikke en av de som tisser i buksa for å spare ett minutt for å si et sånn..). Jeg kom meg nesten ikke ut…jeg vurderte seriøst å bli der inne. Det var så deilig å ikke røre seg.... Men jeg kom meg ut på et vis og rundt 40 km snakket Ann-Helen om at straks ville endorfinene slå inn og jeg ville løpe som en gud til mål. 

Vel, det ble ikke helt sånn. Jeg fikk en sjokoladebit, for jeg var sulten, for deretter å bli kvalm ved sjokoladebit nr. 2, så her var det bare å bli ferdig…Oppløpet gikk som det skulle og alle som hadde begynt å rydde, feie, og plukke søppel heiet meg frem...haha...MEN jeg klarte det! :-) Jeg hadde fullført en maraton…erre mulig?

Jeg rakk ikke makstiden på 6 timer, men det har dere kanskje skjønt? Og det spiller ingen rolle, jeg fikk medalje og t-shirt. Av 57 000 påmeldte, var det 41 708 som gjennomførte, og jeg var en av de. 

-Hurra! Så kan det egentlig være det samme at tiden ble 6 timer og 42 minutter…..jeg bryr meg ikke. Jeg er bare happy!! 

Så da kan midtlivskrisen vare litt til, også reiser jeg med 5 andre til Washington i oktober for å løpe Marine Corp Marathon. Yes sir! Og da tipper jeg tiden blir en annen ;-)