På bærtur med trening?

Leste for noen dager siden blogg-innlegget til Ingrid Kristiansen (se innlegget her), om at hun aldri sendte ungene på trening. De var alltid på turer. At ingen av de deltok på organisert idrett før de var 13 eller 14….Men at de alltid gikk på ski og var ute på tur. Og hvor fantastisk fint og flott dette var. Det var sikkert det.

Man har da fått til en tur innimellom....

Men fordi jeg ikke kjenner meg helt igjen blir jeg litt urolig. Jeg har alltid drevet med sport: håndball, fotball og basket (med noen litt mindre heldige besøk på turn, ski og skøyter...). Vi gikk på ski og tok en søndagstur innimellom. Var de søndagsturene så himla bra? Eller vil hun at folk skal slutte å trene og bare være ute?

Tipper at hun, som mange andre kloke treningsentusiaster, kun vil dele sine erfaringer sånn at vi (og ungene våre) blir mer fysisk aktive. Det er jo en jobb å gjøre der, ser den. Og jeg, som flere andre sikkert, kan alltid bli flinkere! Vanskelig å sloss mot fakta om at vi nordmenn begynner å bli fetere og mindre aktive. Så der skal jeg ikke kverulere med Fru Kristiansen.

MEN, jeg må jo samtidig påpeke at noen generasjoner før Ingrid, så gikk de aldri på tur! De jobbet hele dagen. Utviklingen raser videre, så nå har folk fått fritid - hurra!

Men fritiden fylles opp fort. Ikke bare hos oss voksne, men hos ungene også.  Noen tar valg om hvilke barn som liker hva og hvilke foreldre som kan samkjøre egne interesser med barna. Eller rett og slett bare kjører de på trening (-men det er visst ikke helt legitimt det heller…ungene skal helst gå eller sykle selv..) Uansett; kan far og sønn kombinere fotball og trening er det gull for hverdags-logistikken. Kan mor og sønn (helt tilfeldig kombinasjon selvfølgelig..) kombinere hockeytrening med sosialt samvær og kjærlighet for sporten, er også det bra for logistikk og lykke i heimen, for å si det slik.

I takt med denne fantastiske utviklingen har også aktivitetsnivået (faktisk!) økt hos mange familier.  Mor skal trene zumba eller yoga eller…., far skal gå Birken, lillesøster skal ta belte i judo og storebror spiller hockey for alle pengene -hvis far ikke bruker de opp på masse flott utstyr han bare mååå ha for å gå Birken…? Disse eksemplene er selvfølgelig veldig stigmatisert. Poenget er:

Noen ganger må de faktisk bæres også....

De fleste vil trene noe. Gjerne effektivt, fordi fritiden vår er kostbar og spises opp. Hos oss går det utover turene...vi har ikke tid til søndagsturer.

Innlysende at dette er valg man tar selv, selvfølgelig….trives man på ski eller fotturer, ligger marka der ute, helt gratis! Men med lite (ihvertfall mindre) fritid og fortsatt ønske om å trene skal man ikke undervurdere en time basket-trening etter jobb. Man stikker på ”trening”…Og trening kombinert med barn og sport gjør at helgene fylles opp. Det forsvinner UFATTELIG mange dager inne i haller mens solen skinner utenfor. Nettopp fordi ungene trener. Litt småklaging for å få stadfestet felles trøst i felles skjebne vil alltid oppstå, men vi velger det, og barna koser seg. Treningsglede og fellesskap. Kan det bli bedre?

Noen syns det. Ytterpunktet syns dette med å se på barna sine trene eller spille kamper er bortkastet (eller sick! -som han sier selv…). Og  da må jeg erkjenne at Sjur Holsen og jeg ikke har mye til felles etter hans kommentar i BT ; ”Dumskapens kappløp”. Er ikke i tvil om at jeg sikkert ville sett litt anstrengt på sport og unger hvis mine også drev med 4 ulike sportsgrener, og det ikke var iberegnet SFO og blokkfløyte-kurs. Men her ligger ansvaret for hjemme-logistikken hos oss voksne! Vil man skape stress og mas, syns jeg jo oppskriften til Sjur Holsen kan være en god start...

Men for oss andre, som liker å følge opp ungene våre, kjøre de litt til-og-fra trening og faktisk se en kamp eller to i helgene, kommer tid til trening som noe bra! Så får søndagsturene komme de dagene man har mulighet til det :-)

Ut i solen folkens! Eller dra på trening! Målet helliger midlet spør du meg!

Lenge mellom skiturene for tiden...vi får ta det igjen...