Noen år senere skulle han få medalje av den russiske ambassaden. Det syns jeg var spennende, og han skulle få den for noe han hadde gjort under krigen. Han snakket ikke så ofte om ting fra krigen, og hvis han gjorde det, var det gjerne etter noen øl og gjerne i dramatisk vendinger. Som når han stakk fra tyskerne, og rodde over Limfjorden, havnet i Sverige, fant min mormor Evelyn, og dro tilbake for å kjempe i Nord-Norge, mens han holdt på å drukne og granater smalt rundt han.Som liten jente trodde jeg det meste var røverhistorier, det virket jo så fjernt...Gamle mannen var bare skinn og bein og dressen hang så vidt på når vi kjørte han til ambassaden. Mye rullings og litt for mange øl hadde satt sitt preg, men han var fortsatt verdens snilleste morfar. Full av jug og røverhistorier.
I fjor begynte jeg å jobbe i NVIO (Norges Veteranforbund for Internasjonal Operasjoner) og da snakkes det en gang i blant om medaljer. Jeg har flere ganger tenkt at jeg burde finne ut mer om morfar og hva han fikk medalje for, og hva var alt dette snakket om fotball?
Når jeg googlet morfar kommer han opp med én landskamp på Ulleval i 1947 mot Danmark 21.desember (tapte 3-5) men med 34 000 tilskuere og én i Egypt, på selve julaften i 1948 (som endte 1-1)….Og ikke noe mer. Ingenting om medalje og ikke noe om krigen. Litt fomling og et par mail til andre som kanskje kunne hjelpe, førte meg til Riksarkivet og flyktningemottaket i Sverige under krigen. Der finner jeg både mormor og morfar. Veldig spesiell følelse når navnene dukker opp….
Deretter tar jeg kontakt med min fetter, for jeg vet at de sitter på alt som har tilhørt morfar, men vi har ikke snakket sammen på mange år, så det er liksom ikke bare bare…Det viser seg at en historiker og journalist allerede har skrevet en lang artikkel om fotball, krigen og min morfar (blant flere). Arnt-Erik Selliaas skrev en artikkel for fotballmagasinet Josimar i 2014 (utgave 8), om norsk fotball under 2.verdenskrig. Hvilken lykke for meg!
Det viser seg at min morfar var en av de som spilte under Krigsmesterskapet i Sverige, i 1943, og som senere fikk keeper-plassen på Flyktningelandslaget på den tiden. Litt helter var de visstnok, både i pressen, blant vertsklubbene, publikum og norske supportere. Kampene var fullsatt, «ja vi elsker» ble sunget og pengene det norske laget tjente på kampene gikk til norske flyktninger. I 1944 ble mange av de aktive fotballspillerne en del av polititroppene, og min morfar deltok i frigjøringen av Finnmark i 1944-45. Dette ble han senere dekorert for. I 1995 ble også 200 veteraner fra frigjøringskampen i nord invitert til den russiske ambassaden for å motta jubileumsmedalje av ambassadør Yuri Fokine. Så da falt altså den biten på plass…..
Etter fotball-turneen i Sverige fikk min morfar og flere av de andre fotballspillerne instruktørkurs og trenerutdannelse, noe de fikk glede av også etter krigen.
Han ble kalt for Jungen min morfar og var 188 cm på strømpelesten. Et keepertalent og regnet som Trondheims beste keeper i en alder av 18 år, og hadde fast plass på Kvik frem til krigen. Etter krigen var han rangert som en av de tre beste, sammen med Tom Blohm fra Lyn, og Torgeir Torgersen fra Viking. Men han fikk ikke spille i Egypt, og var ofte reserve. Han ga opp å bli sett av den Oslo-orienterte landslagsledelsen og avsluttet sin karriere på 1950-tallet, etter noen sesonger i ulike klubber her til lands. Deretter var han trener for Kvik i mange år, og dommer i et utall kamper i Trøndelagsregionen. Så det var derfor han hadde litt meninger om dommerne min kjære morfar….-han hadde vært dommer OG spilt på høyt nivå ;).
Morsomt å tenke på at min mor har vært håndballkeeper, og at sønnen min nå er ishockey-keeper. Jeg derimot, har ikke noen av de genene. Men nå har jeg ihvertfall funnet ut hva min kjære morfar gjorde under krigen, og hva han fikk medaljer for. Han var god i mer enn fotball.
