Teite, men litt nyttige tips hvis du drar i marka alene

Vi har alle våre små ideer og tanker om hva som ville vært fint å gjøre en dag, og en av mine ting var å stikke en tur uti skog og mark alene med hunden og kjenne litt på eventyr, mestring, ro og fred. Og når den ene helgen dukker opp som passer helt perfekt, vel…da drar man av gårde etter jobb, og føler at man lever litt.

Turen jeg hadde funnet var en kort tredagers tur på ca 30 km inkludert to hytteovernattinger underveis. Første etappe fra Grua togstasjon til Snellingen var på 9 km og skulle «visstnok» kunne gjøres unna på 2 timer. Litt forsinket, etter innkjøp av flåttbånd til vofsen og annet matinnhold til sekken, gikk vi av toget på Grua i 20-tiden. No problemos – dette blir jo bare en lengre kveldstur og sommerkvelden er fortsatt ung tenkte jeg der vi spratt opp den første bakken. 

Etter en liten stund innså jeg at de gule stimerkene muligens ikke var blå (og jeg skulle jo følge den blå stien…). Litt brutalt å oppdage at man var på motsatt kurs, men hentet oss friskt inn igjen og dertil superlykkelige når vi omsider fant den blå stien på andre siden av fjelltoppen vi hadde gått over. Da hadde vi også passert x-antall sau, trær i veien og en del myrpartier som kom litt brått på. Litt sliten etter nesten to timer (er vi ikke alle slitne på fredager??...) var det på tide å drikke litt vann. Litt forunderlig  å oppdage at vannflaska  var halvveis tom allerede, men det mysteriet løste seg selv når korken falt av uten hjelp og alt som lå i sekken var vått. Men det var meldt strålende sol i tre dager så dette tørker fort, tenkte jeg, men hang lakenposen på utsiden av sekken, så den ble tørr før natten. Det ble også klart at den myggsprayen var fin å ha med. Den luktet særs lite økologisk og usikker på hvilken gift den inneholdt, men både mygg, knott, klegg og hund holdt seg unna….Etter flere myrer, sau, bekker og trær som lå veltet over stien trodde jeg vi nærmet oss når vi så det ene skiltet, men vi var visst bare halvveis (-what?)….da var klokken 22:15 og solen begynte å rusle nedover, så her var det bare å gi gass (mulig jeg er utrent, mulig sekken var tung, mulig det begynte å bli mørkt, men jeg syns liksom piffen på min fantastiske ide begynte å gå ut...)….

Det som skjer i skogen, er jo at det blir mørkere når solen går ned, selv i sommerhalvåret. Da blir det også vanskeligere å se de blå merkene, og se hvor det er trygt å tråkke når det er myr…men etter hvert gir du jo litt blaffen, du vil bare frem. Og da, er det fint med sauer i skogen, for de ser ut som små hvite skikkelser som beveger seg rundt i mellom trærne. Man kan bli skvetten av sånn. Bare nevner det…

Lang historie kort, 23:15 var jeg fremme ved hytta og skremte nok de som var der når jeg kom. Gjørmete sko ble plassert på utsiden, så de kunne tørke i solen som skulle stå opp, og mor satte seg inne med et glass velfortjent rødvin, noen peanøtter og en bok jeg leste i lyset av stearinlysene. Ro, fred og idyll så langt….

05:15 bråvåkner jeg av at det regner i bøtter og spann…tumler ut for å konstantere at skoene mine  er søkkvåte og blir småsur fordi jeg var så dum….Dagen etter er det litt rart å se at jeg har null tjeneste på mobilen og kun 34% batteri igjen. Skvetter derfor når Tina, en venninne kommer gående med hunden sin (hun visste jeg var der) og hadde gått kun 3 km (de lokale vet visst alltid om veier vi andre ikke kan…). Veldig hyggelig med selskap til frokost, ekstra hyggelig hvis jeg hadde fått lest meldingen hennes og sagt ja til cafe latte og croissant hun lurte på om hun skulle ta med….(men mulig det ville føltes rart med urbant føde til frokost, sammen med mygg, sau og fuktige ullsokker…).

Tina drar tilbake og jeg fortsetter turen til neste hytte som er Råbjørnhytta. Denne  etappen  skulle være helgens korteste med kun 7 km. Nå vet jeg jo at gårsdagens 9 ble til 12 km, så det er bare å rusle på. En kjapp titt på kartet sa at det ble mye myr på denne strekningen også, dessverre… 

Uansett, regnet ga seg og solen tittet frem, så da det  vakre vannet dukket opp, med strand og nøkkelblom i vannkanten, ble fristelsen for stor. Litt skummelt, men fantastisk herlig følelse å svømme alene midt i skogen, langt unna allfarvei. Det ble noen øyeblikk med ren idyll før vofsen syns at matmor var vel lenge i vannet, og med den bjeffing tar man ingen sjanser – den kunne tiltrekke seg både folk og dyr for å si det sånn….

Det gikk fint å komme seg til Råbjørnhytta, hvis man tar bort alle de gangen man surklet nedi myra og nesten satt fast. Og på dette tidspunktet hadde mobilen min slått seg av, så jeg prøvde å unngå tanker om hjelp eller uhell underveis….Som sagt, hytta var veldig fin. Egen båt, strand og grillområde, og stor plass til mange. Fikk lagd meg mat, drukket kaffe, lest bok og slappet av. Utpå kvelden gikk siste vinposene, sammen med salte kjeks. Tror jeg leste til jeg nesten ikke så bokstavene i mørket, og tusset veldig fornøyd til sengs. Denne gangen med tørr lakenpose og skoene godt plassert på innsiden av hytta.

Søndagens etappe til Harestua skulle være den lengste (14 km) så her var det bare å starte etter frokost. Jeg kan dessverre ikke si når det var (mobilen var som tidligere nevnt tom for strøm) og jeg hadde ingen klokke med meg (jævlig genialt…-not)…..Men etter langt om lenge kom vi til et kryss, hvor jeg måtte ta et lite veivalg. Skulle jeg gå opp til venstre, over nye og lange myrområder, opp over toppen og deretter ned til Harestua? Eller skulle jeg ta rett frem og følge landeveien rundt toppen i stedet (men litt lengre muligens…). Da kom det noen syklister som både kunne fortelle at klokken var 12:50, og at rett frem den landeveien kom man til Harestua. Lett valg å droppe den myra da, for å si det sånn. 

Jeg syns jo det tok lang tid (men alt tar jo lenger tid…alltid…) og etter noen veikryss som ikke sto på kartet, og noen skilter som ikke helt pekte der jeg hadde trodd de skulle peke endte vi opp et sted på kartet som sa meg at det ble kortere å gå til Bjørgeseter/Dal og togstasjonen der, enn å gå nedover til Harestua. Så da gjorde vi det.

Du har sikkert gjettet det.....Når vi kom ned dit var selvfølgelig den togstasjonen nedlagt (det ville jeg sjekket hvis mobilen hadde batteri for å si det sånn…). Bussholdeplassen var 1 km nordover, eller så måtte jeg gå 5 km sørover til Harestua. Selvfølgelig gikk vi nordover til bussen, og selvfølgelig gikk ikke den på søndager…(surprise!!...)

Herregud da var jeg sliten i beina. Vondt å gå og sånn passe muggen når han bonden kunne fortelle at klokken var 15:15 og det var bare å ta bena fatt langs riksveien så kom jeg nok til Harestua etter hvert. 100 meter kom vi før Kyo la seg i grøfta på et sted med skygge og nektet å gå mer. Da hadde vi gått mye lenger enn planlagt og hun hadde ikke klaget et sekund, men nå, i varmen og 10 km etter skjema….vel, da så hun på meg og ville fortelle at hun faktisk var bare 6 måneder. Litt fortvilet og med passe dårlig samvittighet måtte jeg tømme sekken og pakke annerledes, før jeg puttet 8 kg med sliten vofse oppi sekken. Og gikk….og gikk…og gikk….

Fremme i Harestua var lykken stor når jeg så Shell-stasjonen, og skulle i følge kartet gå videre forbi, men stoppet i ren lykkerus og kjøpte kaffe, masse sjokolade, pølser til meg og Kyo, kald drikke og små drops til tog-turen. Lykken var ikke like stor når jeg så at jeg hadde med feil bankkort og ikke hadde dekning….(er det mulig??). Lettere forfjamset og litt i sjokk og uten anelse om hvordan jeg skulle betale billetten hjem, fikk mannen bak kassen ryddet unna det jeg ikke skulle ha og sa at jeg kunne få kaffen da…..(Tusen takk til snille mannen på Shell, Harestua!! Dagens helt!!). På vei ut fikk jeg spurt om togstasjonen i hvert fall. Den hadde (selvfølgelig) blitt  flyttet, så den hadde jeg gått forbi. Jeg måtte gå tilbake, og på vei dit gikk toget...det kom ikke som noen overraskelse, gjorde det vel? Vel, ikke brydde jeg meg særlig om at det var 1,5 time til neste tog for den kaffen, og den timen på gresset ,var bare nydelig. Billettkjøpet gikk fint og jeg klarte nesten å sette meg i bilen uten å stønne høyt. Hunden har sovet siden, og jeg skal på tur igjen….skal bare vente til jeg får tilbake følelsene i tær og nakke. Og da med ekstra mobilbatteri….og mulig et sted uten så mye myr. 

Så her kommer mine teite, men litt nyttige turtips:

1. Hold deg til riktig farge på stien (Rød, gul, blå?)
2. Husk at ting tar lengre tid enn planlagt (innkjøp, tog, etapper…you name it..)
3. Skru korken på vannflasken godt 
4. Små plastikkposer m rødvin fra polet gjør susen
5. Hva værmeldingen sier er ikke bestandig hva været blir
6. Ull eller ullfrotte sokker kan redde hele dagen
7. Batteri på mobilen er fint (evt et ekstra)
8. Ta på deg klokke
9. Snarvei er ikke bestandig snarvei
10. Sjekk om togstasjoner er nedlagt
11. Sjekk om busser går søndager
12. Ha med kontanter i reserve
13. Ha med riktig bankkort
14. Sjekk om togstasjoner er flyttet.

Jeg anbefaler også nettsiden til turistforeningen (www.dnt.no) og tursiden www.ut.no !

Mange fine turer!! Ha en fortsatt god sommer!

Min morfar - god i mer enn fotball...

Jeg hadde en morfar som var særdeles opptatt av fotball. En som alltid hadde meninger om spillet og alltid mente noe om dommerne. Som liten jente syns jeg jo det var litt morsomt. At han trodde han hadde så peiling liksom….Min gamle tante fortalte meg at han hadde spilt på høyt nivå, men jeg tok det ikke helt innover meg og skjønte ikke helt hva det betydde. 

Noen år senere skulle han få medalje av den russiske ambassaden. Det syns jeg var spennende, og han skulle få den for noe han hadde gjort under krigen. Han snakket ikke så ofte om ting fra krigen, og hvis han gjorde det, var det gjerne etter noen øl og gjerne i dramatisk vendinger. Som når han stakk fra tyskerne, og rodde over Limfjorden, havnet i Sverige, fant min mormor Evelyn, og dro tilbake for å kjempe i Nord-Norge, mens han holdt på å drukne og granater smalt rundt han.Som liten jente trodde jeg det meste var røverhistorier, det virket jo så fjernt...Gamle mannen var bare skinn og bein og dressen hang så vidt på når vi kjørte han til ambassaden. Mye rullings og litt for mange øl hadde satt sitt preg, men han var fortsatt verdens snilleste morfar. Full av jug og røverhistorier. 

I fjor begynte jeg å jobbe i NVIO (Norges Veteranforbund for Internasjonal Operasjoner) og da snakkes det en gang i blant om medaljer. Jeg har flere ganger tenkt at jeg burde finne ut mer om morfar og hva han fikk medalje for, og hva var alt dette snakket om fotball?

Når jeg googlet morfar kommer han opp med én landskamp på Ulleval i 1947 mot Danmark 21.desember (tapte 3-5) men med 34 000 tilskuere og én i Egypt, på selve julaften i 1948 (som endte 1-1)….Og ikke noe mer. Ingenting om medalje og ikke noe om krigen. Litt fomling og et par mail til andre som kanskje kunne hjelpe, førte meg til Riksarkivet og flyktningemottaket i Sverige under krigen. Der finner jeg både mormor og morfar. Veldig spesiell følelse når navnene dukker opp….

Deretter tar jeg kontakt med min fetter, for jeg vet at de sitter på alt som har tilhørt morfar, men vi har ikke snakket sammen på mange år, så det er liksom ikke bare bare…Det viser seg at en historiker og journalist allerede har skrevet en lang artikkel om fotball, krigen og min morfar (blant flere). Arnt-Erik Selliaas skrev en artikkel for fotballmagasinet Josimar i 2014 (utgave 8), om norsk fotball under 2.verdenskrig. Hvilken lykke for meg!

Det viser seg at min morfar var en av de som spilte under Krigsmesterskapet i Sverige, i 1943, og som senere fikk keeper-plassen på Flyktningelandslaget på den tiden. Litt helter var de visstnok, både i pressen, blant vertsklubbene, publikum og norske supportere. Kampene var fullsatt, «ja vi elsker» ble sunget og pengene det norske laget tjente på kampene gikk til norske flyktninger.  I 1944 ble mange av de aktive fotballspillerne en del av polititroppene, og min morfar deltok i frigjøringen av Finnmark i 1944-45. Dette ble han senere dekorert for. I 1995 ble også 200 veteraner fra frigjøringskampen i nord invitert til den russiske ambassaden for å motta jubileumsmedalje av ambassadør Yuri Fokine. Så da falt altså den biten på plass…..

Etter fotball-turneen i Sverige fikk min morfar og flere av de andre fotballspillerne instruktørkurs og trenerutdannelse, noe de fikk glede av også etter krigen.

Han ble kalt for Jungen min morfar og var 188 cm på strømpelesten. Et keepertalent og regnet som Trondheims beste keeper i en alder av 18 år, og hadde fast plass på Kvik frem til krigen. Etter krigen var han rangert som en av de tre beste, sammen med Tom Blohm fra Lyn, og Torgeir Torgersen fra Viking. Men han fikk ikke spille i Egypt, og var ofte reserve. Han ga opp å bli sett av den Oslo-orienterte landslagsledelsen og avsluttet sin karriere på 1950-tallet, etter noen sesonger i ulike klubber her til lands. Deretter var han trener for Kvik i mange år, og dommer i et utall kamper i Trøndelagsregionen. Så det var derfor han hadde litt meninger om dommerne min kjære morfar….-han hadde vært dommer OG spilt på høyt nivå ;).

Morsomt å tenke på at min mor har vært håndballkeeper, og at sønnen min nå er ishockey-keeper. Jeg derimot, har ikke noen av de genene. Men nå har jeg ihvertfall funnet ut hva min kjære morfar gjorde under krigen, og hva han fikk medaljer for. Han var god i mer enn fotball.

Nattoget

Innimellom syns jeg det er supersjarmerende å ta tog. Gjerne nattoget, for å sovne til lyden av toget som dundrer fremover er ganske ålright. Men forrige gang jeg hadde sovekupe til Stavanger, opplevde jeg at mine erindringer om kupeen var noe rosenrød og at størrelsen var betydelig nedjustert i forhold til mine gode minner. Det beste var vinduet som skulle fungere som nødutgang. Funker det sikkert, hvis man fortsatt er 5 år….Uansett, denne gangen ble det et sete, i en sovevogn, men fortsatt nattoget til Stavanger.

For gårsdagen ble et kaos i snøværet. Jeg skulle komme meg ned til Oslo S med buss, og de var selvfølgelig forsinket alle sammen. Det passet meg dårlig, for jeg var litt etter skjema kan du si....Da blir jo turen deretter, med passasjerere på hver eneste holdeplass- alle skulle ta denne bussen, eller alle skulle av, eller alle hadde spørsmål til sjåføren før de gikk på - eller av igjen….Jeg tenkte at dette blir min ultimate tålmodighetstest, og mange gode pusteøvelser underveis hjalp betraktelig. Omsider fremme og med halvveis løpende gange, inkludert bagasje på kun en arm (den andre funker jo fortsatt ikke optimalt…) var det med fryd jeg rakk toget mitt med 5 minutters margin. Kjempestemning på plattformen. Juhuu! Helt til alle fikk beskjed om at toget var forsinket pga tekniske problemer….-her snakker vi skjebnens ironi. Hadde jeg kommet for sent hadde toget gått på sekundet, det vet vi jo. Men toget kom til slutt, og alle kom seg inn på sine seter. 

Danske piker som skulle på skiferie, og fylte opp vognen med ski, sekker, høye diskusjoner og strikketøy. Jeg fikk selvfølgelig plassen bak de og var lykkelig fordi jeg hadde nye hodetelefoner. For i samme vogn satt jo halve Kristiansand og Stavanger, som ikke hadde kommet seg med fly pga snøkaoset, så det var i overkant høylytt og skarrerende tonefall lenge etter at lyset ble dempet. Men det fine med NSB er at du får en pakke som inneholder teppe, ørepropper og øyemaske. #DenSPA-følelsen..

På grunn av armen slet jeg litt med sovestillinger, selv om jeg de siste måneder har erfaring i å sove sittende. Observerte en kar på skrå motsatt som slet med sin lange kropp i setet også. Jeg tok nesten bilder av han to til tre ganger for det var interessante løsninger han kunne by på. Uansett, i løpet av natten fikk vi flyttet oss litt rundt etterhvert som folk forlot vognen og vi kunne strekke litt på kroppen hvis vi tok en to-seters lenger bort. Midt på natten oppdaget jeg at denne karen hadde tatt to-seteren rett over meg, og mens han lå på rygg, lå jeg tvers over med ragg-sokkene rett i ansiktet hans. Bråvåknet kan du si…han lå jo ikke der når jeg sovnet. Godt han sov med masken over øynene. Lang historie kort, så sovner jeg til slutt i femtiden. Ganske bra også tror jeg, for neste gang jeg våkner står det to japanske turister over meg og sier at toget er fremme. Og vognen er tom….

.

Så da er det bare å glede seg til en fin og innholdsrik helg i Stavanger!

Neivel da....

Så gikk ikke starten på året helt som planlagt....
Jeg hadde vel knapt nok sortert hode og planer for 2015 før jeg gikk på en smell og brakk overarmen.
Det gjør jo noe med aktivitetene kan du si.
Jeg hadde tenkt å skrive et blogginnlegg om armøvelser, rare følelser i fingrene og om veien "tilbake"....haha.....neivel da.

For det er en uke siden jeg leste om Anne Grethe Solberg og hennes dramatiske opplevelser. Og hvordan hun bestemte seg for å bli verdens kuuleste dama med en arm. Boken hennes "Et helt menneske i en halv kropp" står selvfølgelig på listen over bøker jeg skal lese i år.

Samtidig som jeg fikk en indre ørefik...hvis noe heter det. Jeg hadde tross alt bare brukket armen, og den vil etter all sannsynlighet bli bra, men jeg hadde lullet meg inn i veldig sutrete tanker om alt jeg ikke fikk gjort i hverdagen for å si det sånn...

Eller som datteren min så tørt poengterte: "Tror alle har fått med seg at du har brukket armen nå mamma, du legger liksom ikke noe i mellom verken på Face eller Insta..." Hmmm, jasså, mulig jeg hadde druknet litt i selvmedlidenhet et øyeblikk?....

Noen dager etter dro jeg i en gullsmedbutikk, for å kjøpe en bursdagsgave. Jeg spør jenta pent om hun kan pakke inn gaven, for jeg sliter litt med det når jeg kun har én arm. Da ser hun på meg og armen jeg har i fatle og sier;
–Vi har ikke noe særlig gavepapir og jeg ser jo at du har to armer!

Også stikker hun hodet under disken for å hente noe, mens jeg står der litt forfjamset og har plutselig mange rare spørsmål og tanker i hodet:

1. Ja jeg vet at jeg har to armer - den ene funker bare litt dårlig nå
2. Sa hun akkurat hva jeg tror hun sa?
3. Jo jeg har to armer - men hun ser vel at den ene er i fatle?
4. Var hun spydig eller frekk?....
5. Hva i all verden mente hun?.....kunne hun ikke bare sagt de ikke hadde gavepapir?

Så titter hun frem igjen og smiler (det var ganske lurt spør du meg...)
-Se! Fant en gavepose ihvertfall!
Og mens hun pakker inn, forteller hun jammen om sitt eget overarmbrudd, som skjedde akkurat på samme sted som mitt, og som skjedde 1.nyttårsdag i fjor - på isen. Men alt har gått bra, sier hun og veiver med armen over hodet som en gal, smiler fortsatt og gir meg gaveposen.
Jeg rusler hjem, litt småmolefunken, og kaster fatle bort og trener på de j.... kjipe øvelsene fysiodama har gitt meg, og tenker at fra nå av, vel....nå er alt opp til meg, og bruddet har snart grodd helt ferdig, og det er slutt på medlidenhet og selvsutring.

Frem med alt det positive jeg skal få til resten av året!! Yes yes yes!

Ingen planer for 2015?

Før brukte jeg å tenke på én ting hver nyttårsaften…én ting jeg skulle gjøre i det nye året. Det var ofte nye ting jeg ønsket å lære, type salsa, dykkekurs osv osv…
I fjor startet jeg på en litt tøffere sak. 
Hva ønsket jeg å bruke det nye året på, hva ville jeg oppleve og hva ville jeg prestere de neste 12 månedene?…

Listen inneholdt å løpe 10, 21 og 42 km. Den inneholdt også Besseggen, Via Ferrata Loen. Mer yoga og noen reisemål som Krakow og Dublin….

Jeg ser at mange punkter kan krysses av - og det føles vidunderlig. Skikkelig digg faktisk. Det å vite at man har ønsket noe, å gjøre noe eller oppnå noe...OG faktisk kan krysse det av, DET er en god følelse….

-Ikke bare sånn «…det hadde vært kjempefint å kunne få til lizm…».

Og de tingene jeg ikke fikk til…vel….de ligger der fortsatt…. 

I det nye året blir listen litt annerledes….det er f.eks ikke noe mål for meg å løpe 10 km lenger. Mitt største mål er å fullføre helmaraton i Roma, mars 2015. Når man har hatt lyst til å gjøre noe de siste 15 årene, sier det seg selv at det blir spesielt å krysse den av. Deretter skal jeg fortsatt løpe og holde meg i form, men veeeldig usikker på om det blir flere maraton. Men aldri si aldri selvfølgelig...

Listen kommer også til å inneholde et lite eventyr eller to….type skog og mark altså……ikke noen Fifty Shades of Grey-eventyr hvis noen fikk skitne tanker i hodet sitt.

Jeg håper å kunne bestige Glittertind, ellers ta de fleste småturene til fots. Vi skal nemlig få baby…en liten valp av rasen Shiba. Skummelt, fint og veldig bra blir det!! Gleder meg veldig! :)

Tipper planene om å utvide horisonten på fotografering og skriving muligens eskalerer helt av seg selv bare på grunn av det…;-) 

I mellomtiden gjelder mitt yndlingsmantra:

IF YOU LOOK BACK A YEAR FROM NOW - WOULD YOU STILL BE THE SAME? IF NOT...DO SOMETHING!

Så hvis du fortsatt ikke har lagt noen konkrete planer for 2015 - get your things together!…:-)

Ikke akkurat løpedronning

Var på Bislett i går og skulle løpe med noen av disse damene jeg skal til Roma med.

Dette er damer med en fantastisk innstilling og som virkelig ønsker å gjennomføre, selv om noen av oss i denne gruppen sliter litt med tanken og selvtilliten…om dette faktisk lar seg gjøre. Om vi kommer til å klare det. Noen av oss har til og med funnet ut at vi burde slutte å si til folk at vi løper….vi løper jo ikke. Vi jogger. Og går innimellom….kjipt men sant. Må innrømme at jeg har gått litt på begge halvmaraton-løpene jeg har deltatt på. Selv om det blir litt mindre hver gang. Men det går uansett ikke fort. Når du møter opp på Bislett skjønner du hva jeg mener. DER løper de. FORT.

Klubber og idrettslag har tiden frem til 19:00 og er du litt tidlig ute, så du blir sittende å se på mens du venter på de andre. Da kan du gå på en liten psykologisk smell. 

De løper. Og de løper fort. Og lenge….hele tiden faktisk. Og du innser at du henger såååå langt etter på løpeteknikk og kondis at du muligens må hjem nå. For det var et eller annet du skulle rekke…..du kommer bare ikke på hva det var. Og har du ikke litt vondt foran på leggen når du tenker etter?......viktig å hvile så du ikke blir skadet før løpet……

Så sitter man der da, og observerer at noen av gutta løper i bar overkropp faktisk. Seriøst? Er ikke det tacky -uansett??? Mens noen av de eldre herrene uten hår og på min egen alder ser ufordragelig spreke ut. Og selvtilliten synker med antall minutter man sitter der….Og jeg tenker at det er på tide å finne frem den pulsklokken da. Begynne å trene litt skikkelig. Muligens gjennomføre en 4x4 intervall og alt det de snakker om, de som har peiling, og løper fort…..

Også prøver jeg å tenke på hvor mange timer og tiden som er brukt på å komme hit. Å faktisk sitte på Bislett og skal løpe…eh, jogge mente jeg. Hadde noen sagt til meg for 2-3 år siden at jeg skulle løpe halvmaraton og løpe flere ganger i uka, så hadde jeg nok smilt lurt og sagt at det hadde vært gøy….haha…..Og nå er jeg her. Løper og jogger og trener som en gal. Og koser meg. Utrolig hva trening gjør med humøret.

Så når damene kommer og vi setter i gang,  er alt det kjipe glemt. Jeg bryr meg katta om de andre. Jeg blåser i hvordan jeg ser ut (ok, litt da…) og fokuserer på det jeg skal. Opp med hodet, strekk opp overkroppen, pust med mage osv osv… Blytungt…..bli helt pionrød i ansiktet og hiver etter pusten. Og tenker at dette går faktisk akkurat så bra eller dårlig som man vil ha det til selv…

65 dager igjen. Hjelpes……