Nattoget

Innimellom syns jeg det er supersjarmerende å ta tog. Gjerne nattoget, for å sovne til lyden av toget som dundrer fremover er ganske ålright. Men forrige gang jeg hadde sovekupe til Stavanger, opplevde jeg at mine erindringer om kupeen var noe rosenrød og at størrelsen var betydelig nedjustert i forhold til mine gode minner. Det beste var vinduet som skulle fungere som nødutgang. Funker det sikkert, hvis man fortsatt er 5 år….Uansett, denne gangen ble det et sete, i en sovevogn, men fortsatt nattoget til Stavanger.

For gårsdagen ble et kaos i snøværet. Jeg skulle komme meg ned til Oslo S med buss, og de var selvfølgelig forsinket alle sammen. Det passet meg dårlig, for jeg var litt etter skjema kan du si....Da blir jo turen deretter, med passasjerere på hver eneste holdeplass- alle skulle ta denne bussen, eller alle skulle av, eller alle hadde spørsmål til sjåføren før de gikk på - eller av igjen….Jeg tenkte at dette blir min ultimate tålmodighetstest, og mange gode pusteøvelser underveis hjalp betraktelig. Omsider fremme og med halvveis løpende gange, inkludert bagasje på kun en arm (den andre funker jo fortsatt ikke optimalt…) var det med fryd jeg rakk toget mitt med 5 minutters margin. Kjempestemning på plattformen. Juhuu! Helt til alle fikk beskjed om at toget var forsinket pga tekniske problemer….-her snakker vi skjebnens ironi. Hadde jeg kommet for sent hadde toget gått på sekundet, det vet vi jo. Men toget kom til slutt, og alle kom seg inn på sine seter. 

Danske piker som skulle på skiferie, og fylte opp vognen med ski, sekker, høye diskusjoner og strikketøy. Jeg fikk selvfølgelig plassen bak de og var lykkelig fordi jeg hadde nye hodetelefoner. For i samme vogn satt jo halve Kristiansand og Stavanger, som ikke hadde kommet seg med fly pga snøkaoset, så det var i overkant høylytt og skarrerende tonefall lenge etter at lyset ble dempet. Men det fine med NSB er at du får en pakke som inneholder teppe, ørepropper og øyemaske. #DenSPA-følelsen..

På grunn av armen slet jeg litt med sovestillinger, selv om jeg de siste måneder har erfaring i å sove sittende. Observerte en kar på skrå motsatt som slet med sin lange kropp i setet også. Jeg tok nesten bilder av han to til tre ganger for det var interessante løsninger han kunne by på. Uansett, i løpet av natten fikk vi flyttet oss litt rundt etterhvert som folk forlot vognen og vi kunne strekke litt på kroppen hvis vi tok en to-seters lenger bort. Midt på natten oppdaget jeg at denne karen hadde tatt to-seteren rett over meg, og mens han lå på rygg, lå jeg tvers over med ragg-sokkene rett i ansiktet hans. Bråvåknet kan du si…han lå jo ikke der når jeg sovnet. Godt han sov med masken over øynene. Lang historie kort, så sovner jeg til slutt i femtiden. Ganske bra også tror jeg, for neste gang jeg våkner står det to japanske turister over meg og sier at toget er fremme. Og vognen er tom….

.

Så da er det bare å glede seg til en fin og innholdsrik helg i Stavanger!

Neivel da....

Så gikk ikke starten på året helt som planlagt....
Jeg hadde vel knapt nok sortert hode og planer for 2015 før jeg gikk på en smell og brakk overarmen.
Det gjør jo noe med aktivitetene kan du si.
Jeg hadde tenkt å skrive et blogginnlegg om armøvelser, rare følelser i fingrene og om veien "tilbake"....haha.....neivel da.

For det er en uke siden jeg leste om Anne Grethe Solberg og hennes dramatiske opplevelser. Og hvordan hun bestemte seg for å bli verdens kuuleste dama med en arm. Boken hennes "Et helt menneske i en halv kropp" står selvfølgelig på listen over bøker jeg skal lese i år.

Samtidig som jeg fikk en indre ørefik...hvis noe heter det. Jeg hadde tross alt bare brukket armen, og den vil etter all sannsynlighet bli bra, men jeg hadde lullet meg inn i veldig sutrete tanker om alt jeg ikke fikk gjort i hverdagen for å si det sånn...

Eller som datteren min så tørt poengterte: "Tror alle har fått med seg at du har brukket armen nå mamma, du legger liksom ikke noe i mellom verken på Face eller Insta..." Hmmm, jasså, mulig jeg hadde druknet litt i selvmedlidenhet et øyeblikk?....

Noen dager etter dro jeg i en gullsmedbutikk, for å kjøpe en bursdagsgave. Jeg spør jenta pent om hun kan pakke inn gaven, for jeg sliter litt med det når jeg kun har én arm. Da ser hun på meg og armen jeg har i fatle og sier;
–Vi har ikke noe særlig gavepapir og jeg ser jo at du har to armer!

Også stikker hun hodet under disken for å hente noe, mens jeg står der litt forfjamset og har plutselig mange rare spørsmål og tanker i hodet:

1. Ja jeg vet at jeg har to armer - den ene funker bare litt dårlig nå
2. Sa hun akkurat hva jeg tror hun sa?
3. Jo jeg har to armer - men hun ser vel at den ene er i fatle?
4. Var hun spydig eller frekk?....
5. Hva i all verden mente hun?.....kunne hun ikke bare sagt de ikke hadde gavepapir?

Så titter hun frem igjen og smiler (det var ganske lurt spør du meg...)
-Se! Fant en gavepose ihvertfall!
Og mens hun pakker inn, forteller hun jammen om sitt eget overarmbrudd, som skjedde akkurat på samme sted som mitt, og som skjedde 1.nyttårsdag i fjor - på isen. Men alt har gått bra, sier hun og veiver med armen over hodet som en gal, smiler fortsatt og gir meg gaveposen.
Jeg rusler hjem, litt småmolefunken, og kaster fatle bort og trener på de j.... kjipe øvelsene fysiodama har gitt meg, og tenker at fra nå av, vel....nå er alt opp til meg, og bruddet har snart grodd helt ferdig, og det er slutt på medlidenhet og selvsutring.

Frem med alt det positive jeg skal få til resten av året!! Yes yes yes!