Smart, støttende og korrekt sportsmamma?

Det går jo så fort. Før du aner ordet av det har barna dine vokst ut av de skøytene du kjøpte på loppemarkedet (eller brukt på FINN) og sporten de driver med har tatt over to vesentlige ting i livet ditt, tiden og pengene dine. 

 Da er det kanskje ikke så rart at foreldre blir veldig engasjert? Vi foreldre ønsker jo at barna skal ha det gøy og gjøre det bra (det er jo noe med denne mestringsfølelsen). Allikevel er det et par ting som vi foreldre gjør, som ikke er så bra for barna våre. De kan til og med gjøre barna våre usikre og verre på banen i følge de som har flere studiepoeng i dette enn meg. Her kommer noen punkter som i hvert fall jeg skal tenke ENDA mer på før sesongen:

1.     Være for mye i nærheten..
Hvis man som foreldre er nervøs før kamp er det liten vits i at barnet føler din bekymring. Det smitter jo bare så barnet mister fokus. Man er jo tilstede og er der uansett, trikset er å holde ”avstand”, så barnet kan få fokusere på seg selv og laget…(uffda..her er nok jeg litt hønemor som liker å verpe rundt...)

2.     Coache eget barn underveis.
Dette fører jo neppe til at barnet får større fokus, kanskje bedre å la treneren ta den biten?....Man ser kanskje dette oftere i fotball, hvor pappaer løper langs sidelinjen og gir instruksjoner. Dette er vanskeligere i hockey, men vi roper jo innimellom her også…(lurer på om dette er et problem i svømming f.eks?...).

3.     Ikke-ordet….
Hvorfor sier (eller skriker...) vi det de ikke skal? Foreligger det ikke nok forskning på at det er dødfødt og omvendt rent psykologisk å fortelle hva de IKKE skal?

Dessverre opplever man også episoder som inkluderer fulle foreldre (heldigvis annet land og annen kultur..), foreldre som er uenig med trener om valg av stil og valg av spillere, gjerne i åpenlyse krangler så det blir mest mulig pinlig for barna og andre til stede. Og det mest hjerteskjærende av alt: kjefte på barnet hvis det ikke presterer. Og da har jeg ikke tenkt å nevne pappaen som kjørte fra barnet sitt fordi han ”spilte” så dårlig. Nå var jo dette i Sverige og sporten var innebandy, men uansett….-hvordan er det mulig?

Dette er altså de store bommertene man kan gjøre i følge ekspertisen. Jeg har heldigvis klart å styre unna de groveste men noen feiltrinn har man jo tatt...Derfor er dette hva jeg skal bli flinkere til denne sesongen:

Inspirere og støtte i en sport de er oppriktig glad i. Da vil de føle seg tryggere i valget de har tatt, tryggere til å satse og større sjanser for at de yter bedre og får en fin opplevelse av sport og trening, som uansett er verdifullt. Noen nedturer blir det jo, men den fysiske fortjenesten, og den psykiske utviklingene de har fått igjennom sportslige aktiviteter er en super erfaring  som de uansett tar med seg videre. 

Sette meg inn i målene treneren har for laget fremover og tenke på hva det innebærer for mitt eget barn. På den måten kan jeg støtte og følge opp enda bedre, enn om jeg ikke har peiling på hva treneren ønsker å oppnå denne sesongen. Da blir det kanskje lettere å bidra med noe positivt hvis barnet er usikker eller skuffet, usikker på hva de skal velge, eller hvordan de skal tolke situasjoner som oppstår på og utenfor banen.

Heie på alle som spiller bra! Det er barneidrett, og det er lov å klappe eller heie for noen som gjøre noe veldig bra, uansett om det er på motstanderens lag. Dessverre er det jo lite av dette, vi foreldre er jo en gang skrudd sammen slik at vi heier mest på våre egne. Men la oss da i hvert fall heie på ALLE som spiller på vårt lag. Og deretter trene på å gi kred til andre lag og spillere som gjør noe bra…..intensjonen er der i hvert fall..

Ta en reality-sjekk: Gjøre det til en god vane å sjekke treningene innimellom for å forsikre meg om at de faktisk har det bra og at de trives med det de driver med. For skal de fortsette i sporten vil entusiasme og glede være den viktigste grunnpilaren for videre utvikling. Når denne gleden og entusiasmen er på plass vil også treningsiveren komme, og bli enda større inkludert økt deltagelse = Mer trening og enda mer glede :-)

Fokus på den positive utviklingen! Fokus på alt det positive barna får med seg gjennom trening. Forsøke å se det barna får ut av treningstimene og ikke hvor mye de vinner hver  gang. Men i kamper er det lett å bli revet med…(la meg være den første som innrømmer det, men derfor har jeg jo også dette punktet oppe..:-))

Det er gøy å vinne, men har barna opplevd tap (og ganske store i begynnelsen kan jeg huske for min egen del..) er jo nettopp  veien til seier det de lærer mest av. Og hvilket utbytte de har hatt treningsmessig på å klatre seg oppover… At barna lærer seg at trening kan gi gevinst er uvurderlig lærdom. Noen seire kommer av langsiktig trening og terping av øvelser fra treneren, men noen ganger taper man også. Da er det jo tross alt viktig at barna har lært noe i lengden som er viktigere en seier der og da…

Så da fikk jammen mor noe å jobbe med fremover også…la oss se hvordan det går!

Boken om Norske Hockey-profiler

Jeg har gått rundt med en bokbaby i magen de siste årene. Og jo mer man har tenkt og jo mer man har tygget, jo bedre og bedre har den blitt.  Idéen altså. Det er rett og slett på tide å skrive en bok om noen av profilene i denne sporten vi er så glad i! Mange spillere, mange hendelser, opp- og nedturer har skjedd siden NorgesIshockeyforbund ble stiftet sommeren 1934.

Forbundet har gitt ut to jubileumsbøker, som begge har vist seg å være vanskelig å få tak i, og enda vanskeligere å få kjøpt.  Boken ” Norges Ishockeyforbund 25 år” ble etter noen søk på nettet funnet hos en antikvar. Den er liten og tynn, uten bilder og tar for seg utviklingen de første 25 årene. Deretter kom ”Norsk ishockey gjennom 50 år”, skrevet av Dag Langholm. Denne boken har langt flere bilder, mer historikk, flere statistikker og en presentasjon av hockeynavn og profiler frem til da. Frem til 1984 med andre ord. Bare så synd at den ikke er tilgjengelig for allmennheten lenger. 

Derfor en stor takk til Kristoffer Holm og forbundet, for at jeg får låne en utgave! Den har gitt meg mange morsomme innblikk! Dessverre har det vært vanskelig å finne gamle, norske hockeybilder digitalt (noen burde kanskje ta seg bryet et dag?..). Kom over en blogg med gamle bilder fra Canada som dere evt. kan ta en titt på; "The passion of Former Days".

Tilbake til norsk hockeyhistorie; ikke visste jeg at perioden 1950-1953 ble betegnet som ”gullalder” i norsk hockey? Landslaget vårt tok bronse i EM, Paris, 1951, og Oslo hadde Vinter OL i 1952 (Ok, det visste jeg faktisk..). Jordal Amfi og blinkende ny kunstis, fikk betegnelsen ”praktarena” og de utenlandske klubbene sto i kø for å spille.  Ikke akkurat slik lenger?...

Også er det jo slik at mye, veldig mye, har skjedd i norsk hockey siden 1984. Forbundet ga ikke ut noen bok når de ble 75 år (som var i 2009), så da må vi vente til 2034 og et prakteksemplar av boken Norges Ishockeyforbund 100 år (vil jeg anta :-)). Rask hoderegning gir oss som er hockeypunsjer en ventetid på 22 år.  Det har ikke jeg tålmodighet til. Rett og slett. 

 Også finnes det såå mange bra, spennende, aktive, ikke-lenger aktive, spillere som fortjener litt mer omtale. Som jeg tror flere av oss er nysgjerrige på, og har lyst til å lese om.  Så derfor skal jeg skrive om de. (Sikkert mange som har tenkt tanken, men nå skal jeg gjøre mitt ihvertfall...) Intervjurundene har startet og listen er laaaaang. Her et bilde av Tommy Jakobsen når han spilte i Graz99. (Foto: Kleinezeitung.at)

Andre innlysende navn er Espen Shampoo Knutsen, Tore Vikingstad, Anders Myhrvold, Ole-Kristian Tollefsen, Jonas Holøs, Patrick Thoresen og Mats Zuccarello Aasen. Men også Jim Martinsen, Åge Ellingsen, Geir Hoff +++ Listen er lang og jeg legger sikkert ut listen her på bloggen etterhvert. I mellomtiden står alle fritt til å mene hvem som burde med, og der er sikkert mange, kjenner jeg engasjementet blandt hockeyfansen rett.

:-)