Ikke akkurat løpedronning

Var på Bislett i går og skulle løpe med noen av disse damene jeg skal til Roma med.

Dette er damer med en fantastisk innstilling og som virkelig ønsker å gjennomføre, selv om noen av oss i denne gruppen sliter litt med tanken og selvtilliten…om dette faktisk lar seg gjøre. Om vi kommer til å klare det. Noen av oss har til og med funnet ut at vi burde slutte å si til folk at vi løper….vi løper jo ikke. Vi jogger. Og går innimellom….kjipt men sant. Må innrømme at jeg har gått litt på begge halvmaraton-løpene jeg har deltatt på. Selv om det blir litt mindre hver gang. Men det går uansett ikke fort. Når du møter opp på Bislett skjønner du hva jeg mener. DER løper de. FORT.

Klubber og idrettslag har tiden frem til 19:00 og er du litt tidlig ute, så du blir sittende å se på mens du venter på de andre. Da kan du gå på en liten psykologisk smell. 

De løper. Og de løper fort. Og lenge….hele tiden faktisk. Og du innser at du henger såååå langt etter på løpeteknikk og kondis at du muligens må hjem nå. For det var et eller annet du skulle rekke…..du kommer bare ikke på hva det var. Og har du ikke litt vondt foran på leggen når du tenker etter?......viktig å hvile så du ikke blir skadet før løpet……

Så sitter man der da, og observerer at noen av gutta løper i bar overkropp faktisk. Seriøst? Er ikke det tacky -uansett??? Mens noen av de eldre herrene uten hår og på min egen alder ser ufordragelig spreke ut. Og selvtilliten synker med antall minutter man sitter der….Og jeg tenker at det er på tide å finne frem den pulsklokken da. Begynne å trene litt skikkelig. Muligens gjennomføre en 4x4 intervall og alt det de snakker om, de som har peiling, og løper fort…..

Også prøver jeg å tenke på hvor mange timer og tiden som er brukt på å komme hit. Å faktisk sitte på Bislett og skal løpe…eh, jogge mente jeg. Hadde noen sagt til meg for 2-3 år siden at jeg skulle løpe halvmaraton og løpe flere ganger i uka, så hadde jeg nok smilt lurt og sagt at det hadde vært gøy….haha…..Og nå er jeg her. Løper og jogger og trener som en gal. Og koser meg. Utrolig hva trening gjør med humøret.

Så når damene kommer og vi setter i gang,  er alt det kjipe glemt. Jeg bryr meg katta om de andre. Jeg blåser i hvordan jeg ser ut (ok, litt da…) og fokuserer på det jeg skal. Opp med hodet, strekk opp overkroppen, pust med mage osv osv… Blytungt…..bli helt pionrød i ansiktet og hiver etter pusten. Og tenker at dette går faktisk akkurat så bra eller dårlig som man vil ha det til selv…

65 dager igjen. Hjelpes……