Neivel da....

Så gikk ikke starten på året helt som planlagt....
Jeg hadde vel knapt nok sortert hode og planer for 2015 før jeg gikk på en smell og brakk overarmen.
Det gjør jo noe med aktivitetene kan du si.
Jeg hadde tenkt å skrive et blogginnlegg om armøvelser, rare følelser i fingrene og om veien "tilbake"....haha.....neivel da.

For det er en uke siden jeg leste om Anne Grethe Solberg og hennes dramatiske opplevelser. Og hvordan hun bestemte seg for å bli verdens kuuleste dama med en arm. Boken hennes "Et helt menneske i en halv kropp" står selvfølgelig på listen over bøker jeg skal lese i år.

Samtidig som jeg fikk en indre ørefik...hvis noe heter det. Jeg hadde tross alt bare brukket armen, og den vil etter all sannsynlighet bli bra, men jeg hadde lullet meg inn i veldig sutrete tanker om alt jeg ikke fikk gjort i hverdagen for å si det sånn...

Eller som datteren min så tørt poengterte: "Tror alle har fått med seg at du har brukket armen nå mamma, du legger liksom ikke noe i mellom verken på Face eller Insta..." Hmmm, jasså, mulig jeg hadde druknet litt i selvmedlidenhet et øyeblikk?....

Noen dager etter dro jeg i en gullsmedbutikk, for å kjøpe en bursdagsgave. Jeg spør jenta pent om hun kan pakke inn gaven, for jeg sliter litt med det når jeg kun har én arm. Da ser hun på meg og armen jeg har i fatle og sier;
–Vi har ikke noe særlig gavepapir og jeg ser jo at du har to armer!

Også stikker hun hodet under disken for å hente noe, mens jeg står der litt forfjamset og har plutselig mange rare spørsmål og tanker i hodet:

1. Ja jeg vet at jeg har to armer - den ene funker bare litt dårlig nå
2. Sa hun akkurat hva jeg tror hun sa?
3. Jo jeg har to armer - men hun ser vel at den ene er i fatle?
4. Var hun spydig eller frekk?....
5. Hva i all verden mente hun?.....kunne hun ikke bare sagt de ikke hadde gavepapir?

Så titter hun frem igjen og smiler (det var ganske lurt spør du meg...)
-Se! Fant en gavepose ihvertfall!
Og mens hun pakker inn, forteller hun jammen om sitt eget overarmbrudd, som skjedde akkurat på samme sted som mitt, og som skjedde 1.nyttårsdag i fjor - på isen. Men alt har gått bra, sier hun og veiver med armen over hodet som en gal, smiler fortsatt og gir meg gaveposen.
Jeg rusler hjem, litt småmolefunken, og kaster fatle bort og trener på de j.... kjipe øvelsene fysiodama har gitt meg, og tenker at fra nå av, vel....nå er alt opp til meg, og bruddet har snart grodd helt ferdig, og det er slutt på medlidenhet og selvsutring.

Frem med alt det positive jeg skal få til resten av året!! Yes yes yes!