Teite, men litt nyttige tips hvis du drar i marka alene

Vi har alle våre små ideer og tanker om hva som ville vært fint å gjøre en dag, og en av mine ting var å stikke en tur uti skog og mark alene med hunden og kjenne litt på eventyr, mestring, ro og fred. Og når den ene helgen dukker opp som passer helt perfekt, vel…da drar man av gårde etter jobb, og føler at man lever litt.

Turen jeg hadde funnet var en kort tredagers tur på ca 30 km inkludert to hytteovernattinger underveis. Første etappe fra Grua togstasjon til Snellingen var på 9 km og skulle «visstnok» kunne gjøres unna på 2 timer. Litt forsinket, etter innkjøp av flåttbånd til vofsen og annet matinnhold til sekken, gikk vi av toget på Grua i 20-tiden. No problemos – dette blir jo bare en lengre kveldstur og sommerkvelden er fortsatt ung tenkte jeg der vi spratt opp den første bakken. 

Etter en liten stund innså jeg at de gule stimerkene muligens ikke var blå (og jeg skulle jo følge den blå stien…). Litt brutalt å oppdage at man var på motsatt kurs, men hentet oss friskt inn igjen og dertil superlykkelige når vi omsider fant den blå stien på andre siden av fjelltoppen vi hadde gått over. Da hadde vi også passert x-antall sau, trær i veien og en del myrpartier som kom litt brått på. Litt sliten etter nesten to timer (er vi ikke alle slitne på fredager??...) var det på tide å drikke litt vann. Litt forunderlig  å oppdage at vannflaska  var halvveis tom allerede, men det mysteriet løste seg selv når korken falt av uten hjelp og alt som lå i sekken var vått. Men det var meldt strålende sol i tre dager så dette tørker fort, tenkte jeg, men hang lakenposen på utsiden av sekken, så den ble tørr før natten. Det ble også klart at den myggsprayen var fin å ha med. Den luktet særs lite økologisk og usikker på hvilken gift den inneholdt, men både mygg, knott, klegg og hund holdt seg unna….Etter flere myrer, sau, bekker og trær som lå veltet over stien trodde jeg vi nærmet oss når vi så det ene skiltet, men vi var visst bare halvveis (-what?)….da var klokken 22:15 og solen begynte å rusle nedover, så her var det bare å gi gass (mulig jeg er utrent, mulig sekken var tung, mulig det begynte å bli mørkt, men jeg syns liksom piffen på min fantastiske ide begynte å gå ut...)….

Det som skjer i skogen, er jo at det blir mørkere når solen går ned, selv i sommerhalvåret. Da blir det også vanskeligere å se de blå merkene, og se hvor det er trygt å tråkke når det er myr…men etter hvert gir du jo litt blaffen, du vil bare frem. Og da, er det fint med sauer i skogen, for de ser ut som små hvite skikkelser som beveger seg rundt i mellom trærne. Man kan bli skvetten av sånn. Bare nevner det…

Lang historie kort, 23:15 var jeg fremme ved hytta og skremte nok de som var der når jeg kom. Gjørmete sko ble plassert på utsiden, så de kunne tørke i solen som skulle stå opp, og mor satte seg inne med et glass velfortjent rødvin, noen peanøtter og en bok jeg leste i lyset av stearinlysene. Ro, fred og idyll så langt….

05:15 bråvåkner jeg av at det regner i bøtter og spann…tumler ut for å konstantere at skoene mine  er søkkvåte og blir småsur fordi jeg var så dum….Dagen etter er det litt rart å se at jeg har null tjeneste på mobilen og kun 34% batteri igjen. Skvetter derfor når Tina, en venninne kommer gående med hunden sin (hun visste jeg var der) og hadde gått kun 3 km (de lokale vet visst alltid om veier vi andre ikke kan…). Veldig hyggelig med selskap til frokost, ekstra hyggelig hvis jeg hadde fått lest meldingen hennes og sagt ja til cafe latte og croissant hun lurte på om hun skulle ta med….(men mulig det ville føltes rart med urbant føde til frokost, sammen med mygg, sau og fuktige ullsokker…).

Tina drar tilbake og jeg fortsetter turen til neste hytte som er Råbjørnhytta. Denne  etappen  skulle være helgens korteste med kun 7 km. Nå vet jeg jo at gårsdagens 9 ble til 12 km, så det er bare å rusle på. En kjapp titt på kartet sa at det ble mye myr på denne strekningen også, dessverre… 

Uansett, regnet ga seg og solen tittet frem, så da det  vakre vannet dukket opp, med strand og nøkkelblom i vannkanten, ble fristelsen for stor. Litt skummelt, men fantastisk herlig følelse å svømme alene midt i skogen, langt unna allfarvei. Det ble noen øyeblikk med ren idyll før vofsen syns at matmor var vel lenge i vannet, og med den bjeffing tar man ingen sjanser – den kunne tiltrekke seg både folk og dyr for å si det sånn….

Det gikk fint å komme seg til Råbjørnhytta, hvis man tar bort alle de gangen man surklet nedi myra og nesten satt fast. Og på dette tidspunktet hadde mobilen min slått seg av, så jeg prøvde å unngå tanker om hjelp eller uhell underveis….Som sagt, hytta var veldig fin. Egen båt, strand og grillområde, og stor plass til mange. Fikk lagd meg mat, drukket kaffe, lest bok og slappet av. Utpå kvelden gikk siste vinposene, sammen med salte kjeks. Tror jeg leste til jeg nesten ikke så bokstavene i mørket, og tusset veldig fornøyd til sengs. Denne gangen med tørr lakenpose og skoene godt plassert på innsiden av hytta.

Søndagens etappe til Harestua skulle være den lengste (14 km) så her var det bare å starte etter frokost. Jeg kan dessverre ikke si når det var (mobilen var som tidligere nevnt tom for strøm) og jeg hadde ingen klokke med meg (jævlig genialt…-not)…..Men etter langt om lenge kom vi til et kryss, hvor jeg måtte ta et lite veivalg. Skulle jeg gå opp til venstre, over nye og lange myrområder, opp over toppen og deretter ned til Harestua? Eller skulle jeg ta rett frem og følge landeveien rundt toppen i stedet (men litt lengre muligens…). Da kom det noen syklister som både kunne fortelle at klokken var 12:50, og at rett frem den landeveien kom man til Harestua. Lett valg å droppe den myra da, for å si det sånn. 

Jeg syns jo det tok lang tid (men alt tar jo lenger tid…alltid…) og etter noen veikryss som ikke sto på kartet, og noen skilter som ikke helt pekte der jeg hadde trodd de skulle peke endte vi opp et sted på kartet som sa meg at det ble kortere å gå til Bjørgeseter/Dal og togstasjonen der, enn å gå nedover til Harestua. Så da gjorde vi det.

Du har sikkert gjettet det.....Når vi kom ned dit var selvfølgelig den togstasjonen nedlagt (det ville jeg sjekket hvis mobilen hadde batteri for å si det sånn…). Bussholdeplassen var 1 km nordover, eller så måtte jeg gå 5 km sørover til Harestua. Selvfølgelig gikk vi nordover til bussen, og selvfølgelig gikk ikke den på søndager…(surprise!!...)

Herregud da var jeg sliten i beina. Vondt å gå og sånn passe muggen når han bonden kunne fortelle at klokken var 15:15 og det var bare å ta bena fatt langs riksveien så kom jeg nok til Harestua etter hvert. 100 meter kom vi før Kyo la seg i grøfta på et sted med skygge og nektet å gå mer. Da hadde vi gått mye lenger enn planlagt og hun hadde ikke klaget et sekund, men nå, i varmen og 10 km etter skjema….vel, da så hun på meg og ville fortelle at hun faktisk var bare 6 måneder. Litt fortvilet og med passe dårlig samvittighet måtte jeg tømme sekken og pakke annerledes, før jeg puttet 8 kg med sliten vofse oppi sekken. Og gikk….og gikk…og gikk….

Fremme i Harestua var lykken stor når jeg så Shell-stasjonen, og skulle i følge kartet gå videre forbi, men stoppet i ren lykkerus og kjøpte kaffe, masse sjokolade, pølser til meg og Kyo, kald drikke og små drops til tog-turen. Lykken var ikke like stor når jeg så at jeg hadde med feil bankkort og ikke hadde dekning….(er det mulig??). Lettere forfjamset og litt i sjokk og uten anelse om hvordan jeg skulle betale billetten hjem, fikk mannen bak kassen ryddet unna det jeg ikke skulle ha og sa at jeg kunne få kaffen da…..(Tusen takk til snille mannen på Shell, Harestua!! Dagens helt!!). På vei ut fikk jeg spurt om togstasjonen i hvert fall. Den hadde (selvfølgelig) blitt  flyttet, så den hadde jeg gått forbi. Jeg måtte gå tilbake, og på vei dit gikk toget...det kom ikke som noen overraskelse, gjorde det vel? Vel, ikke brydde jeg meg særlig om at det var 1,5 time til neste tog for den kaffen, og den timen på gresset ,var bare nydelig. Billettkjøpet gikk fint og jeg klarte nesten å sette meg i bilen uten å stønne høyt. Hunden har sovet siden, og jeg skal på tur igjen….skal bare vente til jeg får tilbake følelsene i tær og nakke. Og da med ekstra mobilbatteri….og mulig et sted uten så mye myr. 

Så her kommer mine teite, men litt nyttige turtips:

1. Hold deg til riktig farge på stien (Rød, gul, blå?)
2. Husk at ting tar lengre tid enn planlagt (innkjøp, tog, etapper…you name it..)
3. Skru korken på vannflasken godt 
4. Små plastikkposer m rødvin fra polet gjør susen
5. Hva værmeldingen sier er ikke bestandig hva været blir
6. Ull eller ullfrotte sokker kan redde hele dagen
7. Batteri på mobilen er fint (evt et ekstra)
8. Ta på deg klokke
9. Snarvei er ikke bestandig snarvei
10. Sjekk om togstasjoner er nedlagt
11. Sjekk om busser går søndager
12. Ha med kontanter i reserve
13. Ha med riktig bankkort
14. Sjekk om togstasjoner er flyttet.

Jeg anbefaler også nettsiden til turistforeningen (www.dnt.no) og tursiden www.ut.no !

Mange fine turer!! Ha en fortsatt god sommer!